«Jeg kryper innunder genseren med knærne og snuser inn den velkjente lukten. Lukten av det menneske jeg savner aller mest. Avstanden er nesten uutholdelig, men lukten kjennes trygg, og varmen fra genseren kjennes som kjærtegn.
Jeg var ung og eventyrlysten og reiste ut i verden i en tid da telefon kiosken på hjørnet var eneste mulighet for kontakt med de der hjemme. Tidvis var savnet stort og ønsket om å reise hjem større enn alt annet. Men jeg hadde tatt med genseren til min kjære i bagasjen og den ble min største trøst på dager da motet sviktet.
Da jeg skulle lage denne kolleksjonen med Sophie Elise og Kasper dukket disse tankene opp igjen. For akkurat som for meg er avstanden mellom dem innimellom vond å bære. Når de på grunn av arbeid og skolegang er begrenset til korte intense perioder med kjærlighet og omtanke i form av en varm klem uten ord.
Vi trenger alle omsorg og nærhet uten forklaring på hvorfor. Det menneske som forstår deg bedre enn noen annen og som kan fange deg i et ordløst grep når fortvilelsen rammer.
Jeg ville forsøke å skape en kolleksjon som med sitt design og utseende gjenskaper noe av den nærheten som finnes mellom to mennesker. Tykke varme gensere og jakker til å krype inn i. Navnene på plaggene har Sophie og Kasper satt. Ord som beskriver deres kjærlighet til hverandre. Det har vært både rørende og godt å få være så nær det båndet de har til hverandre. Jeg håper det skinner igjennom i plaggene og kan være til inspirasjon og glede.
Å strikke en genser til den du holder kjær er for meg den ultimate gave. Det krever tid og utholdenhet. Det finnes omsorg i hver eneste maske. Så kan du låne den tilbake når avstanden blir for stor og du som meg finner trøst i varmen fra genseren og lukten fra den du savner».